I et langt liv med duer, ja over 65 år, har jeg alltid vært opptatt av å ta vare på alt jeg har kommer over vedrørende duesporten.
Dog, i 1996, da barna begynte å forlate redet, ble det mer disponibel plass i huset. Da jeg tilfeldigvis fremlyste en tysk tilflyver i det «Tyske Brevduetidsskriftet», som var kommet inn hos min venn Per Nielsen, fikk jeg forespørsel fra en berømt tysk brevduemann, om jeg kunne tenke meg å hjelpe ham med ringer fra Norge.
Jeg sendte ham en del ringer, og tenkte for meg selv, at det var en veldig original, men fengende interesse.
Det gikk ikke mange dagene før jeg fikk et meget hyggelig brev fra tyskeren, med en mengde ulike ringer, medaljer, vimpler og slips, og alt var duelatert.
Dermed var gnisten tent, og et vennskap var skapt, men dessverre døde min venn for noen år siden.
Nye kontakter ble etablert fra hele verden, og uttalige gode venner har jeg fått gjennom samlingen, som i dag nok har utviklet seg til en av verdens største.
Den eldste ring i samlingen, er en brevduering fra 1891, funnet med metalldetektor i jorden i Kent i England.
Jo mer man engasjerer seg i et emne, jo dypere kommer man, og jo mer lærer man. Noen ringer knytter jeg mer nostalgi til enn andre, som for eksempel «NURP»-ringene fra England.
De som har levd en stund, og har hatt en lignende oppvekst som meg, vil erindre at å fange en engelsk tilflyver fra England med «NURP»-ring, var noe av detstørste man kunne få tak i innen duesporten.
«NURP»-ringene opphørte i 1962, og ble erstattet av «GB» og «NU»-ringer,
Jeg har alle «NURP»-ringene i alle årene fra 1967, og det sies at det er den største samling i verden.
Dronning «Elisabeth II» i England, har forøvrig eget dueslag med egne ringer, merket «GB-ER» (Elisabeth REX).
Disse er meget sjeldne, men også disse har jeg fra en årrekke.
Mange land har også egne militærslag med egne ringer, her har jeg gamle militærringer fra både Italia, Tyskland, Polen og Østerrike.
Men museet består av langt mer enn ringsamlinger. Og 5 rom i huset vårt er i dag fullspekket med duerelaterte ting.
Et rom som bibliotek med flere hundre bøker. Jeg prøver å fremskaffe foruten bøker, alt som er skrevet i form av blader, både for brevduer og raseduer.
Således finnes «Norsk Tidsskrift for Brevduesport» fra starten i 1910, nesten komplett fram til det ble nedlagt i 2016. Likeledes «Duevennen», «Praktduen» og nå «Duen» fra Norge, desverre med noen kun som kopier inne i mellom.
Også de danske rase og brevdueblader, har jeg nesten komplett tilbake til 1900 tallet.
Videre finnes en mengde duefigurer fra mange ulike land.
Selv verdsetter jeg høyest de 6 danske tomlerne i ulike farger, som er i «Kongelig Dansk Porselen». Disse ble produsert på 1960 tallet, og mange endte i Amerika, og i dag er de en sjeldenhet.
«Brevduer» var jo meget viktig som beskjedformidler (kurerer) under begge de to verdenskriger. En venn i Danmark sendte meg en transportryggsekk for 6 brevduer, merket hakekors, anvendt av tyskere i Danmark.
Tror det er den eneste av sitt slag som finnes i Norden. Og også transportbur for annveldelse i helikopter under krigen, er i samlingen.
Omkring 70 gamle konkurranseklokker for «Brevduer», de eldste tilbake til forrige århundreskifte, finnes i samlingen.
I dag annvendes jo kun elektronisk tidtaking i brevdueslippene.
At jeg i dag får tilsendt ring nr. 1 både fra «Rase»-og «Brevdueforbundet», ser jeg på som en stor ære.
En stor stimulans i mitt arbeid, må jeg også si, var at jeg uventet i 2005 ble tildelt «Norsk Brevdueforbund»s «Hedersmerdalje» for «Verdifull innsats og mangeårig virke til gagns for norsk Brevduesport».
Mine venner i brevduemiljøet, både i Norge og i andre land, har således stor ære for alt jeg har fått tak i om «Brevduer».
En del pussige episoder knyttet til mitt samlearbeid har også funnet sted, som da et barnebarn av en tidligere stor brevduemannn i Kristiania drev slektsforskning, fikk nyss om at hans bestefar hadde drevet aktivt med brevduer.
Dette kunne jeg så bekrefte og dokumentere med bilder og artikler.
Resultatet ble at han sendtre meg to gedigne sølvpokaler som hans bestefar hadde vunnet for flyging fra Hamburg, og var 1. premier i 1920 årene!
Videre har to historiebokforfattere kontaktet meg i forbindelse med brevduenes innsats under 1. og 2. verdenskrig.
Det er jo da spesielt artig å bli kontaktet av etterkommere av store duefolk fra min egen oppstart i slutten av 1950-årene.
Her kan nevnes fra konkuranseklokker og «Kongepokalvinner», fra Harry Størdahl, som jeg har i min eie.
Videre premiesamlingen til Rolf Nordahl Bentzon, «Bergenstumleren» Adolf Jamne og «Dueguruen» Henry Halvorsen, for å nevne noen.
Malerier, caps, foreningsgensere, vimpler etc., er også en del av samlingen.
Mange i det lokale duemiljøet, har en stor ære for alt som er frembrakt, både i egen forening, på landsbasis, og fra utlandet.
Noe har også kostet meg dyrt, men brenner man for noe, tar man ikke smålige hensyn.
Mange ser også den allmenne verdi i arbeidet, Synes jo det er en tankevekker, at det ikke i regi av «Forbundet» en egen samling av «Forbundsbladene», hverken i rase- eller brevduemiljøet. Likeledes er protokoller en stor mangelvare.
Karl Heinz Sollfrank har gjort kjempearbeid med duemuseet i Tyskland.
Dette er dog mye større enn min samling. Dette museet i Nürnberg, er også i «Forbundet»s regi. Men dessuten er dette mer fokusert på dyr kunst og lite f. eks. ringer.
Også i Danmark, har nå avdøde Tage Morgensen, gjort en kjempejobb, også i «Forbundet»s regi.
Planen i Danmark er jo at samlingen skal settes opp, og arrangeres på et dansk landbruksmuseum.
Hva som vil skje med min samling i fremtiden, vet jeg ikke.
Drømmen er at den skal forbli samlet og urørt, og aller helst bli bygd videre.¨’
Samlingen bør ha en framtid i en eller annen versjon.
For det første er det der uerstattelige verdier i form av nostalgi, men også for å illustrere hva vi dueoppdrettere drev med, og hva fremtidens ungdom vil gå glipp av, for minnene med sporten kan ingen ta fra oss.
Bare dem som har levd og åndet i dette miljøet, kan føle lukter, farver, og ikke minst miljøet som det en gang var.
Alf B. Knutsen.
Et lite utvalg fotografert for mange år siden
